Naturasfalt
Bitumen fremstilles i dag hovedsakelig ved destillasjon av råolje som pumpes opp fra grunnen. Men bitumen finnes også noen steder i dagen som naturasfalt, også kaldt "jordbek". Det er ren bitumen som er presset opp fra grunnen og har blandet seg med mineralkorn på sin vei, og danner store og små ”asfaltsjøer”. Den største finnes i Trinidad i Sør-Amerika, men de mest omtalte i historien finnes i det gamle Mesopotamia, i Iran, Irak, ved Dødehavet og i Indusdalen. Slik naturasfalt er blitt brukt til ulike tetningsformål i forhistorisk tid, både til byggverk og i båter. Bibelen forteller at Nohas ark og sivkurven til Moses var tettet med jordbek og egypterne benyttet det til balsamering. Den første "asfalterte" vegen det er funnet rester av ble bygget i Babylon 5-600 år før vår tidsregning. Og naturasfalt brukes fortsatt i flere sammenhenger, også til veiformål.
Asfaltering av veier
Asfaltering av veier, slik vi kjenner det, begynte så smått på begynnelsen av 1800-tallet. Først med tjære som bindemiddel og senere med bitumen når det etter hvert ble tilgjengelig. Til Norge kom asfalten først på begynnelsen av 1900-tallet, men det var etter 2. verdenskrig at det ble vanlig med asfalterte veier i de større byene, på 60-tallet også i distriktene. Kolo Veidekke har røtter i den aller første industrielle asfaltutviklingen i Norge, som er beskrevet i boka ”En historie om asfalt i Norge”, utgitt i 2004.
